Om filmen

Under samme tak

I filmen om sykehuset følger vi menneskene rundt. Vi observerer, og vi får ta del i hverdagens rutiner. Vi er med både ansatte og pasienter. Og i disse voldsomme temaene, livet – døden, døden – livet, er det de helt enkle sidene ved det som slår oss mest: Først den selvfølgelige omsorgen. Og så hverdagsligheten.

Menneskene du ser. De er deg. De er moren din, faren din, og søsteren din. De er sønnen din, datteren din, barnebarnet ditt. De er kjæresten din som holder deg i hånden. De er tanten din som møter blikket ditt.

Dette er bildene av oss. Av deg og meg når vi får omsorg. Deg og meg når vi kler av oss bak skjermbrettet. Når vi vaskes, når vi skjæres i, når vi sys igjen. Deg og meg når vi gråter og mister kontrollen. Tillitsfullt og katastrofalt. Deg og meg når vi trekker inn vår første livspust, og når vi puster den ut igjen.

Jeg har drømt om å lage filmen om sykehuset i flere år. Filmen skulle vise både livet og døden. Og det var merkelig, for det var først da det skulle forsvinne, at jeg fikk muligheten til å fange det på film. Jeg rakk å gjøre opptakene før siste pasient ble trillet ut i 2015. Nå vil jeg fortelle historien.

'

Vanja Larsen, filmskaperen